Da er det en stund siden jeg har skrevet noe som helst, så nå tenkte jeg å gi dere en aldri så liten oppdatering.
Jeg går på Strykejernet, og trives... Mye nytt og anderledes, mens noe ikke fullt så bra.
Vi har hatt en del kule kurs, som portofolie kurset, det likte jeg veldig godt. Var ikke der hele perioden (Kommer tilbake til det etterpå), men de to dagene jeg var der var det utrolig kult.
Jeg kom rett inn timen, litt sent, på en onsdag. Og fikk beskjed om at jeg hadde det travelt, jeg hadde rundt en time på å lage flere skulpturer. Så jeg satte igang, jeg hadde tilfeldigvis med meg gullrøtter, så jeg bestemte meg for å bruke de, også fant jeg noen blomster, og litt ståltråd, så var jeg klar for å jobbe.
Dette er bildene jeg tok for å dokumentere skulpturene.
Ble fornøyd med resultatet, og lærte nye funksjoner på kamera.
Utrolig gøy.
Det kurset vi har akkurat nå heter Kreative Strategier, vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hva det går ut på, men vi lærer måter å tenke kreativt på. Sette oss ut av den situasjonen vi er i, og inn i en annen. Feks. en av oppgavene var å finne et navn eks. Ove Hansen. Også skulle vi finne på flere personligheter til Ove, eks: Han er en mann på 33 år, som jobber på bensinstasjon. Skallet, har tre katter og lider av sukkersyke. Også skulle vi signere som denne personen, hvordan vi tror hans underskrift ville sett ut. Utrolig vanskelig, for man har jo sin egen måte å skrive på. Og som ikke det er nok, så skulle man senere bytte signaturer med en annen, og kun ved å se på skriften gjette hvordan type menneske det var.
Utrolig kult, og man må på en måte tenke utenfor boksen. Man må snu hodet og tenke som denne personen, noe som krever fantasi.
Og man kan bruke den metoden på masse, ikke bare signaturer, men også maleri, skulpturer osv.osv.
Jeg har så mye på hjertet så vet liksom ikke hva jeg skal begynne med, men jeg tar det jeg helst ikke vil skrive om:
Pappa
Faren min døde for en måned siden.
Jeg har ikke hatt kontakt med han på flere år av mine grunner.
men jeg vil dele hva jeg følte (føler) og hva som gikk (og går) gjennom hodet mitt.
Litt terapi å skrive det ned!
Jeg og Linn Marita, min kjære støtte og samboer satt og kosa oss en kveld, og så på tv. Plutselig får jeg en telefon fra en ukjent nummer, og tar telefonen.
"Hallo?"
"Hei, Karoline. Det er Onkel Petter."
"Hei", sier jeg og er veldig overasket, jeg har ikke hatt god kontakt med onkel heller. "Så koselig å høre fra deg."
"Det er ingen god nyhet jeg har til deg, Karoline."
PAPPA! Hele hjerne min hyler ordet og jeg blir veldig varm og halsen tykk. Hva har skjedd, hvordan går det med han, er han ok, er han på sykehuset, må jeg møte han, kan jeg ta med mamma, er han i koma, er han død...
"Pappa har falt og slått seg, Karoline."
Koma? Hvordan skjedde det? Hvordan er det med han? ER HAN OK?
Jeg begynner å gråte, pappa.papppa.pappa. Det er så lenge siden noen har snakket så direkte om pappa, og ordet sender så mange bilder gjennom hode mitt, så mange minner. Pappa skallet, smilende med glimt i øyet, pappa i båten på fisketur, pappa spiller kort med oss, pappa tar ettermiddagsluren, pappapapppappa....
Jeg får gråtkvalt ut:
"Går det bra med han?"
"Han er død, Karoline."
Jeg kjenner klumpen i magen eksplodere, hjernen min funker ikke. Et gråtkvalt hulk kommer ut av meg etterfulgt av små hyl i lengsel. Pappa, min pappa. Min runde gode pappa med de beste klemmene er borte, helt borte, jeg får aldri holdt han i handa, aldri sett han en gang til, aldri spise fredagsspagetti en gang til, aldri. Jeg kjenner jeg rister og Linn Marita stryker meg.
Hvordan? Hvor? Jeg kjenner pusten min går fortere og jeg ser ingen ting på grunn av alle tårene.
Jeg har mest lyst til å slippe mobilen og konsentrere meg om meg, men jeg har spørsmål, og jeg får svar.
Svarene hjelper ikke, jeg kjenner skyldfølelsen krype innpå meg,. En svart stor klomp i hele kroppen som blander seg som blekk i vann. Til slutt er hele meg helt svart, og kroppen min er nummen.
Vi avslutter samtalen og jeg kommer tilbake til virkeligheten, virkeligheten der jeg sitter i armkroken til Linn Marita å hulker. Pappa er borte, er det eneste jeg tenker på. Linn Marita trøster og stryker, og er den beste vennen man kan ha akkurat nå.
Det er så mange tanker i hodet, at alt er en tåke, en masse som bare sier:"Pappa.... Død... Borte... Pappa... Pappan min..."
Etter at jeg har roet meg litt ned, og fått tankene litt på avstand ble jeg tom, helt borte på en måte.
Den bølgen med savn, skyld, sorg, smerte og sårbarhet er liksom bare forsvunnet. Jeg er helt nummen og jeg begynner å tenke på helt andre ting; Mamma, jeg må si det henne. Begravelse, når? Broren min, hvordan går det med han, skal vi snakke? Skal jeg dra hjem nå, i morgen, eller til helgen? Skal jeg ringe noen, ordne noe?
Jeg føler jeg sitter i en transe og at alt dette egentlig ikke skjedde meg. Det skjedde jo meg, men hvor er alle følelsene?
Er de bort for alltid? Var det det hele? Jeg føler skyld for at jeg ikke føler sorg. Hvordan kan jeg bare slutte å gråte? Er dette normalt, er det normalt å ikke føle noe? Er det noe galt med meg?
Så mange spørsmål, og ingen rette eller gale svar.
I ettertid har jeg hatt disse følelsene oppdelt litt etter litt, over tid. Noe jeg er glad for. Det ble sikkert for mye for meg akkurat der og da, så hjernen bare kortsluttet. Så jeg senere kunne ta meg tid til hver enkel følelse og spørsmål.
Det har gått en måned og jeg er ikke på langt nær "ferdig" med å fortære alle disse nye og skumle følelsene. Men ting som dette tar tid, og det vet jeg. Det er jævlig tøft til tider, mens noen ganger går det helt fint.
Det er ikke noe fasit svar på hvordan man skal te seg og føle etter at din far har gått bort. Og jeg har en tendens til å lagre følelser, gjemme de bort. For å ikke "plage" andre med mine problemer, men det er så dumt. Men måten jeg takler dette på tror jeg er bra, det ble for mye for meg akkurat der og da.
Akkurat nå er livet mitt helt greit, alt går i bølger. Og nå er jeg liksom litt midt i mellom. Helt greit det.
Men takk for at du leste, det var ihvertfall deilig for meg å få skrevet det ned. Man ser alt litt klarer når man må tenke på det flere ganger.
Vell, nå skal jeg sette på høy musikk og lage meg litt mat.
Bye!